Hva skjer når man vil holde en orgelkonsert for to pipeorgler, men orglene står i to forskjellige land og publikum sitter i et konferanserom i Praha?
I en tom kirke i Brno i Tsjekkia, 200 km unna Praha, sitter organisten, Jaroslav Tuma. Med hodetelefoner og videoutstyr kan han høre og se Jon Skogstad, som sitter i en folketom orgelsal i Trondheim, 2000 km fra Brno. De skal spille sammen, men ingen av dem kan verken se eller høre publikum som skal følge den firehendige orgelkonserten under TNC16 Networking Conference i Praha.
Otto Wittner og Jakub Halak er begge produsenter og tekniske arkitekter for det musikalske prosjektet, og ansatt i henholdsvis UNINETT og tsjekkiske CESNET.
– Denne type eksperimentering med nettmusikk over høykvalitets videokonferanseutstyr har vi arbeidet med i flere år, forteller Wittner.
Sammen med NTNU og Nidaros domkor gjorde UNINETT sitt første nettmusikk-stunt i 2011. Da med dirigent plassert i Portugal og kor stående i Trondheim.
– Den gang var vi bare avhengig av at lyden skulle én vei, fra koret til dirigenten, og videobildet den andre veien, fra dirigenten til koret. Utfordringen med orgelprosjektet derimot er at lyden fra begge organistene må rekker raskt fram til orgel-lokalene og helst like raskt til publikum, forklarer han.
Superboksen
Selv om det finnes online-tjenester for musikalske samarbeid, er verken kommersielle nettverksløsninger eller hardware-pakker optimalisert for å sende lyd og bilde så raskt at det er mulig å spille sammen i sanntid over store geografiske avstander.
Derfor har tsjekkiske CESNET i løpet av de siste årene utviklet en digital transmisjonsenhet, som kobles mellom nettverket og opptaksutstyret. Denne såkalte «superboksen» pakker inn og pakker ut lyd- og videobildet på en skreddersydd hardware-krets, som minimer latenstiden til noen ørsmå millisekunder mellom de tre stedene. Dermed kan organistene spille sammen i sanntid til tross for en avstand på nærmere 2000 kilometer mellom Trondheim og Brno.
– Enkelt forklart gjør denne boksen at den analoge lyd- og bildeinformasjonen vi skal streame over nettet ikke blir forsinket av uegnet hardware et eller annet sted i løypa, forteller Wittner.
Det spesialtilpassede utstyret gjør det mulig å sende større mengde informasjon raskt i IP-pakker. En løsning som bidrar til å beholde høy kvalitet på lyd- og bilde.
– Sånn sett er det kanskje neste generasjons videokonferanseutstyr vi driver å sysler med her, sier han.
Hvordan da mener du?
– Å snakke sammen over nett på videotjenester som Skype oppleves fremdeles som ganske unaturlig. Den merkbare forsinkelsen i lyd og bilde er så pass ekkel at mange fremdeles foretrekker å reise mellom byer for å delta på jobbmøter framfor å benytte seg av nettmøter, sier Wittner, og legger til,
– Når det i framtiden blir vanlig med UHD- og VR-utstyr vil denne tjenesten kunne bli ekstremt virkelighetsnær, og dermed brukt av flere.
UNINETT bruker derfor tid på å teste de fysiske grensene til nettet, infrastrukturen og teknologien, for å utforske hvilke muligheter man har til å utvikle nye tjenester, eller forbedre gamle tjenester.
Nettrafikk i skjønn harmoni
–Det var en veldig flott konsert! Hastigheten og gjennomføringen så ut til å imponere de som var der, sier Vidar Faltinsen som er leder for nettavdelingen i UNINETT, og til stede som publikummer under konferansen.
Faltinsen forklarer at forskningsnettet blir brukt til slike prosjekt fordi nettet karakteriseres ved å ha konstant høy og ledig kapasitet. Store mengder informasjon kan dermed sendes ut samtidig uten å komme i noen form for flaskehalssituasjon, der kapasiteten spises opp av andre som bruker nettet.
– Når vi sender signalene over IP-nettet, framfor å bruke et dedikert nettverk, må orgelmusikken blande seg i skjønn forening med all annen nettrafikk som går til ting som Netflix, Youtube og Facebook. Men siden vi kan bruke kapasiteten i forskningsnettet går musikken likevel lynraskt mellom Trondheim, Brno og Praha, fortsetter han.
På grunn av den rause kapasiteten i forskningsnettet kan en enkeltbruker, slik som Wittner og Halak, få tilgang på opptil 10 gigabit pr. sekund. Over et kommersielt nett ville dette være fryktelig dyrt. I tillegg har deler av forskningsnettet en hastigheten på rundt 100 gigabit pr. sekund.
– Det gjør det både økonomisk mulig og teknologisk spennende å gjøre slike eksperiment over dette nettet, sier han.
Den eneste reelle forsinkelsen det er snakk om i forskningsnettet ligger i lysets hastighet, ettersom signalene sendes i optiske fiberkabler. Heller ikke ruterne generer noe som helst form for forsinkelser, og mellom Praha og Trondheim er det kanskje snakk om til sammen 8 til 10 rutere, informerer Faltinsen.
Om å spille kirkeorgel med hodetelefoner
Jon Skogstad og Jaroslav Tuma har aldri spilt sammen tidligere. Kun snakket sammen over nett i forbindelse med dette prosjektet.
– Den umiddelbare reaksjonen på å spille sånn med hodetelefoner er at dette er litt rart. Vi som musikere får jo ikke vært i samme rom og kjent på den akustiske klangen og følelsen av de to orglene sammen, sier Skogstad.
Han forteller også at den tekniske forbindelsen mellom orglene tidvis opplevdes som litt ujevn. Deler av samspillet måtte de belage på språklig kommunikasjon og avtaler seg i mellom, istedenfor kollektive musisering.
– Av og til er vi helt i synkrone i samspillet, mens andre ganger er en av oss litt bak eller foran den andre. Sånn sett er det litt ekkelt fordi man ikke vet om det er en selv eller utstyret som skaper forsinkelsen, forklarer Skogstad.
Han mener likevel at man kunne blitt vant til å spille sammen på denne måten hadde man bare gjort mer av det, men at deler av spillingen fremdeles blir for kunstig.
– Vanskeligst er det å kommunisere musikalske impulser over nett, fordi det må skje der og da. For å kunne reagere på pust eller klang er man helt avhengig av kontakten som oppstår i et fysisk rom. Improvisasjon, for eksempel, vil fremdeles vært helt umulig, sier Skogstad lattermild.
Otto Wittner trekker dette som en parallell til hvordan vi fremdeles opplever denne typen samtale- og videooverføring over nett som noe unaturlig, men påpeker at det er oppløftende å høre Skogstad fortelle at han ikke helt vet om det er han selv eller teknologien som av og til ligger litt etter.
– For meg betyr det at teknologien har blitt så bra at det allerede nå er vanskelig å skille hva som er menneskelig og hva som er teknologisk, avslutter Wittner.
